Muligheter

De viktigste ved siden av vannet (vannstoff) kan vi si er kullstoff og surstoff, kvelstoff, svovel og fosfor. Økosystemet blomstrer bare hvor alle disse samtidig er tilstede under solen. Da produseres grønne vekster, og hvor meget liv som solen kan skape i økosystemet er avhengig av til gangen på og fordelingen av de seks livsnød vendige grunnstoffene. Vi kan temmelig nøyaktig måle den primærproduksjon av gress og trær og urter som oppstår. Dyrene lever av denne, og dyrenes antall økosystemets sekun dærproduksjon er helt avhengig av mengden og sammensetningen av og variasjonen i en slik primærproduksjon. Slik er det på savannen og slik er det også i alle menneskesamfunn. La oss for eksempel anta at Serengeti nasjonalpark er et økosystem i balanse.

Det vil si at det finnes akkurat så mange dyr i Serengeti som det finnes tilpasninger til rikdommen i parkens gressland ogspredte tregallerier. Hva gir da disse enger, trær og busker som ser så magre og ufruktbare ut, i tørketiden? De forsørger for eksempel 2000 elefanter. Elefantene i Serengeti er 3,6 millioner kilo kjøtt i balansert årsproduksjon når man antar at gjennomsnittsvekten på en elefant er 1800 kilo. Men alle de andre store, grøntetende dyrene i Serengeti gasellene, antilopene, sebraene, giraffene, neshornene veide tilsammen hele 116 millioner kilo, da denne beregningen ble gjort i slutten av 60tallet og siden dengang har tallet på dyr økt betraktelig i Serengeti. Det er nyttig for oss mennesker å måle naturens skaperkraft i levende vekt, for da kan vi lettere forstå at det finnes store muligheter, men at det også er satt absolutte grenser, for livsproduksjonen.

Vi innser at savannen er et samfunn som produserer store rikdommer og ikke bare i skjønnhet. Hvor forførende vakker og vektløs en thomsongaselle enn virker, så veier den l6 kilo og er et produkt av det spede gresset i beitemark som ikke har tatt skade. V I et naturlig koordinasjonssystem i en savanne inngår tradisjonelt folk som holder husdyr. Det er beregnet at savannens primær produksjon skal kunne forsørge i evig tid noe slikt som 25 mennesker per kvadratkilometer, sammen med de andre dyrene, alt fra sommerfugler til elefanter. Men et moderne industrielt jordbruk i Europa kan forsørge mer enn 2000 mennesker på den årsveksten en kvadratkilometer kan avkaste. Er forskjellen mellom disse tallene muligens et mål på Afrikas underutvikling?

Man pleier å si at 90% av savannen i tropisk Afrika er marginalområder som ikke egner seg for jordbruk og som gir meget liten avkastning som beite for buskap. Dette er korrekt og gjelder for et naturlig balansert økosystem. Men om man kunne føre inn store mengder av hva som måtte mangle av de seks livsnødvendige stoffene (kullstofl, vannstoíf, surstoff, kvelstoff, svovel, fosfor), så skulle kanskje savannen kunne bli forvandlet til et kunstig økosystem, som kunne balanseres ved et tilsvarende større uttak.

Det er slik man har gjort det i Europas jordbruksdistrikter. Det er ikke korrekt å si at den afrikanske savannen størsteparten av Tanzania og Kenya er Verdiløst marginalland før man har prøvd om det er mulig og hensiktsmessig å overvinne og beherske de enorme vanskelig heter som er betinget av brennende sol i måned etter måned, av harde regnskurer, vann som raskt dunster bort og sprer salt, av jorder som har lett for`å bli erodert, næringsbalanse som er vanskelig å kontrollere og et utall av sykdommer og skadeinsekter alt dette krever store ressurser av kunnskap, teknikk og penger, kort sagt industrialisering.

Til og med ørkenen kan jo faktisk bli grønn og gi rik høst. Kunstigeøkosystemer kan skapes i tilsynelatende umulige sammen henger. Det er ofte et spørsmål «bare» om penger, råvarer og energi og stor kunnskapii jordlære og økologi. Men det kan ikke skje ved å se bort fra de regler som gjelder for et D økosystem.